Rokokkomote

Man la vekt på det ytre. Overdreven eleganse var særpreget for denne "tidsalder". De indre verdiene hadde man et noe mer løssluppent forhold til. Fire femtedeler av herrene ved det franske hoff levde ikke sammen med sine hustruer, men tok seg elskerinner. At også kongen hadde sine elskerinner var det bare dronningen som fant opprørende, og knapt nok hun...
 

Mote for Damene

Klesprakten var overveldende. Forbruket av pudder var imponerende. Det var ikke uvanlig at en mann ikke kjente igjen sin venninne på ball, utsminket som hun var. Men mer enn noe var nok dette frisørenes glansperiode, i dobbelt forstand. Det meste av pudderet ble brukt til frisyren, arkitektoniske kunstverk som kunne rage meteren over damenes hjernebark. Begrepet "Kullseilte fregatter" fikk en ny betydning i denne perioden. For å få frisyren opp i den enorme høyden, ble håret gredd fra sidene over en trådsnelle som ble fuget med fett eller pomade. Når reisverket var stivnet kom turen til pudder og utsmykning med perler, blomster, bånd og fjær i alle regnbuens farger. En aldri så liten geometrisk unøyaktighet under plasseringen av trådsnellen kunne lett få skjebnesvangre følger når diamanter på 10 - 15 cm ble plassert på toppen.

I tillegg til de farer kvinnen utsatte seg for ved å bære en slik hårpryd, kom det at hun ofte måtte gå søvnløs i to netter før ballet for å ikke ødelegge kunstverket. Tross dette brukte enhver mademoiselle med respekt for seg selv adskillige timer på å pønske ut en ny og enda mer spennende frisyre til neste ball, for å overraske og skape misunnelse hos sine rivalinner. Det eneste de utslåtte da kunne håpe på var at et talglys skulle berøre kreasjonen og få divaen i fyr og flamme. Til ergrelse for hennes kavaler, men til opphisset fryd for rokokko-pyromanene og datidens parykkmakere.

Mote for Herrene

Også for herrene krevde moten langt hår med mye pudder og sminke. For den menige soldat som skulle ut i krig, kunne motehysteriet bli en meget hard prøvelse. Det ble derfor til at de bandt håret sammen i nakken og lot det henge nedover ryggen. Dermed var hårpisken oppfunnet, og denne frisyren kom til å prege og piske opp stemningen på 1700-tallet.
De fine damene trakk pusten og snørte korsettene igjen. Skjørtene var vide, men midjen skulle være nett. Derfor ble uheldige kilo fordelt på bryst og hofteparti. Det var ikke for ingenting at luktesaltet ofte ble brukt. Dette plagget ble også brukt av herrer uten fullvokst pondus.

Klærne var i alle spekterets farger, men pastellene dominerte. Noen sier at porselensdukkene er kopier av rokokkoens mote, andre vil ha det til at det var omvendt. Høna eller egget - en sammenligning er ihvertfall på sin plass.

I denne overdrivelsens tid slo merkelig nok filosofen Rousseaus tanker igjennom. Han var overbevist om at menneskets lykke lå i å være i kontakt med naturen. Marie Antoinette ble grepet av ideen, og omdannet slottet "Petit Trianon" til en bondegård. Her var det dammer og kunstige elver og fall i pompøs bondestil, - og selvfølgelig en liten landsby med bønder og husdyr. Når så dronningen kom på beøsk, ble kyr og sauer vasket og pudret og staset opp med sløyfer og bånd. Av og til "deltok" Marie Antoinette selv i gårdslivet, som gårdsjente. Dette var selvfølgelig et overdrevent skuespill, men det var det ikke alltid adelen var villig til å innrømme. Tidens store skuespill-forfatter og samfunnskritiker, Beaumarchais, ble berømt for skuespillene "Figaros Bryllup" og "Barberen i Sevilla". Sistnevnte ble satt opp på "Petit Trianon" med Marie Antoinette selv i en av hovedrollene. Tidens ledende kvinner og menn frydet seg kostelig og applauderte over et stykke som ikke var annet enn et sylkvasst angrep på dem selv.

Denne overdrivelsens tidsperiode som først og fremst gjorde seg gjeldende i Frankrike, var kommet ut av styring allerede under Ludvig den 15. Etter hans død i 1774 innså datidens klarsynte menn at bare et geni kunne rydde opp i den "syndefloden" han hadde etterlatt seg. Ludvig den 16. var intet geni...

 
www.itsybitsy.no © 2004